Klasseledelse

BESTREBELSE PÅ KLASSELEDELSE

Noe av det som fasinerer meg mest ved det å være lærer, er den forventningen jeg kan kjenne på når jeg skal møte en ny klasse for første gang. Når jeg underviser nå så kan jeg godt kjenne personene fra andre settinger, men det blir noe eget når de samles i en gruppe. En slik gruppe har en egen dynamikk, og en egen kode som man må forholde seg til. Noen er fasinerende, noen er krevende, noen er livlige og mange er masete. En litt mer fruktbar måte å definere hva en klasse er å se på det som en gruppe individer som kan utvikle seg til et sosialt fellesskap. Utfordringen som lærer er å få dette til å bli et fruktbart fellesskap hvor deltakerne hjelper hverandre med å skape interesse og engasjement for lærestoffet.  Ikke en arena preget av elementer som hindrer eller forstyrrer læringsprosessen. Det kan virke som en omfattende oppgave å ta fatt på, men jeg tror det er lurt å se litt på klasseledelse og den relasjonen som finnes mellom lærer og elev. Dette er og et stort felt. I hvert fall så omfattende at det sprenger rammene for denne oppgaven. Jeg har derfor lyst til å avgrense litt. Nedenfor vil jeg fokusere på en metode som jeg synes har i seg mange elementer som bidrar til skape gode læresituasjoner. Prinsippet om laveste effektive tiltaksnivå. 

Forebygging eller problemløsing

Dette prinsippet går ikke ut på å gjøre så lite som mulig, men bygger på en erfaring om at klasserommet er et dårlig egnet sted for å håndtere uro og problemadferd. Det er lettere å forebygge enn å håndtere disse situasjonene (Ogden 2009 s.140). Litt forenklet kan vi dele det opp i tre nivåer: Didaktisk, forebyggende og problemløsende nivå.

1 – Det didaktiske nivået

Her handler det om å forberede og stukturere undervisningen. Da jeg startet som lærer hadde jeg en følelse av at de beste timene hadde jeg i klasser som var sett på som litt vanskelige. Lenge trodde jeg at det var en fordel å grue seg litt for å gjøre en god jobb. Selvfølgelig var forklaringen at det var disse timene jeg forberedet meg best til. Jeg passet på å ha et engasjerende opplegg, fast struktur på timene og forsøkte å ta høyde for alt som kunne gå galt. Jeg tror at å ha en plan med klart definerte start og stopp-punkt og bidrar til å holde oppe engasjementet og arbeidsinnsatsen i klassen (Ogden 2009 s.145).

.Videre har jeg erfaring med at det er viktig å først ha fokus på klassen som et kollektiv. Når hele klassen er rolig og i arbeid kan man fokusere mer på hver enkelt.   

2 – Det forebyggende nivået

Går ut på å ta tak i begynnende problemadferd, være i forkant og bruke tid og ressurser på å bygge opp et positivt læringsmiljø (Ogden 2009 s.147). Det viktigste her er den relasjonen man har med elevene. Min oppfatning er at å bli kjent med elevene i stor grad avgjør hvor stor påvirkning man har dersom negative situasjoner utvikler seg. Like viktig tror jeg det er at man er litt åpen om seg selv og om forventninger og hvilke konsekvenser negative handlinger gir. Det er mye lettere å motta korreksjon fra en man stoler på og kanskje til og med liker. Forutsigbare og forståelige reaksjoner vil og gjerne resultere i at man blir respektert.

En mye referert forsker er Jacob S. Kounin. Han har fokusert på hva som preger gode klasseledere og trekker fram noen særpreg (Ogden 2009 s.148). Lærere som har overblikk over alle elevene i klassen og klarer å håndtere flere hendelser samtidig, har best sjanse til å få et godt læringsmiljø. Dette kan virke selvfølgelig, men sier noe om hvor viktig det er å forebygge uønskede situasjoner. Konstant krisehåndtering gir sjelden et godt klassemiljø.  

3 – Det problemløsende nivået

Her griper man inn i utagerende adferd i klasserommet, noe som i teorien skal være unødvendig hvis man har drevet godt forebyggende arbeid og har god struktur på undervisningen. Slik er vel ikke alltid virkeligheten, og man må kunne håndtere uro og utagerende situasjoner.

Det rette tidspunktet å gripe inn er gjerne rett før en situasjon er i ferd med å bli alvorlig (Ogden 2009 s.142). Tanken bak å begrense konfrontasjon er at dette i seg selv kan virke forstyrrende på klassen som helhet. Videre er det viktig å ikke gi situasjonen så mye oppmerksomhet at den eskalerer og ha fokus på hele klassen. Så kan man ta tak i adferden med den enkelte i etterkant.  

Litt refleksjon til slutt

Om jeg selv følger disse rådene vet jeg ikke. Ofte tenker jeg at jeg går på et slags instinkt. Noen ganger har jeg rotet det godt til for meg selv ved å ikke ta tak i ting tidlig nok eller å gi uklare beskjeder. Min erfaring er at det er mer krevende å roe ned en situasjon som har gått for langt, enn å forebygge den. Et eksempel ligger så langt tilbake i tid at det burde være trygt her. Jeg underviste i norsk for fremmedspråklige, og hadde en klasse som var satt sammen av svært ulike elever. En eldre, kvinnelig, russisk lege satt rett bak en ung mann fra Irak. I løpet av høsten satt hun og hvisket utrolig grove og rasistiske ytringer til ham. I begynnelsen forsto han ikke hva hun sa, men etter hvert som han ble stødigere i norsk så gikk meningen opp for ham. Jeg fikk med meg et par kommentarer, ikke fine, men jeg må innrømme at jeg trodde og håpet at jeg hadde hørt feil. Det endte selvfølgelig med at han fikk nok og kastet seg over bordet og prøvde å få tak i henne. Heldigvis kjente jeg ham ganske godt og kunne stoppe ham ved å stryke ham på hodet og si så, så. Han tok det humoristisk og jeg flyttet dem til hver sin ende av klasserommet. Der og da tenkte jeg at jeg hadde løst situasjonen ganske fint, men etter som årene har gått har jeg fått en oppfatning om at det ligger noe annet i å være en god lærer. Det handler ikke så mye å være flink til å møte problemadferd, men om å være flink til å forebygge den!    
Jeg håper og tror at jeg er blitt flinkere til å ta tak i ting på et tidlig tidspunkt. Når jeg underviser nå så prøver jeg å være forutsigbar slik at elevene vet hvor de har meg. Hvis de likevel går lenger enn de bør, så tror jeg de synes det er rettferdig med en reaksjon. Jeg bruker og ganske mye tid på å lure elevene til å tro at jeg liker dem og utrolig nok så ender det ofte opp med at jeg gjør nettopp det.

Litteratur:

Ogden, Terje (2009). Sosial kompetanse og problemadferd i skolen (2. utg.) 3. opplag. Gyldendal Norsk Forlag.