torsdag 13. oktober 2011

Et sosiokulturelt perspektiv på læring

Denne bloggen tar for seg Vygotsky sitt syn på betydningen av sosialt samspill og språk i forbindelse med læring.  Målet er å forsøke å si noe om hvordan tankene hans kan få betydning for praktisk undervisning.

Lev S. Vygotsky (1896 – 1934) hadde bakgrunn fra jus, historie og filosofi, og var engasjert i psykologisk forskning. Fra 1925 arbeidet han ved det psykologiske instituttet ved universitetet i Moskva. Han hørte til en marxistisk forskningstradisjon, og i den konteksten forsøkte han å si noe om menneskets utvikling og sosialisering til samfunnsindivid. I prosessen la han vekt på tre hovedpunkt.

1-      Levekår- Menneskers tenkemåte blir påvirket av deres levekår.

2-      Redskaper- Utvikling av redskaper vil kunne gi fremgang.  Vygotsky påpeker at også mentale redskaper kan utvikles og være til hjelp for utvikling og fremgang.

3-      Fellesskap- Kollektive prosesser er avgjørende. Når vi står sammen kan vi nå lenger, og det er den sosiale aktiviteten som skaper intellektuell utvikling.

Læringssyn
Det finnes mange forskjellige utgangspunkt i synet på læring og utvikling. I forenklet form antar Behaveristisk psykologi at man kun kan observere det målbare. Man kan si noe om hva som påvirker individet- stimulus (S) og hvilken reaksjon påvirkningen gir- respons (R). Målet med læring blir da å finne den påvirkningen som gir den ønskede responsen. Piaget legger på sin side vekt på at vi går gjennom fastlagte utviklingsstadier, og at vi lærer ved å forstå ting ut fra noe vi allerede kan. Utvikling blir sett på som en måte å gjenopprette balansen mellom det kjente, og det ukjente.

Utvikling

 Vygotsky påpeker at vi er avhengig av et sosialt miljø for utvikling og læring. Han forkaster ikke de andre utviklingsteoriene, men hevder at utvikling må ses på som et samspill mellom flere prinsipper og at disse kan gjøre seg gjeldende på forskjellige stadier i livet. Personen må forstås i sammenheng med kultur, samfunn og i samspillet med andre. Det som likevel kjennetegner menneskelig utvikling mer enn noe annet, er evnen til å nyttiggjøre seg språket.  

Språk

Til forskjell fra Piaget ser Vygotsky for seg at all tenking har utgangspunkt i sosial aktivitet. Vi utvikler oss i samspill med andre mennesker. Det vi da lærer kan så formidles gjennom språket.  Dette språket er i utgangspunktet et sosialt fenomen, men utvikles etterhvert til et verktøy vi kan bruke til å forstå verden med. Små barn bruker enkle ord for å kommunisere med omverden (nam, æsj eller «fiskepinner»). Etter hvert begynner de å snakke mer til seg selv- sier høyt til seg selv hva de skal gjøre- og språket blir i tillegg en indre samtale man har med seg selv. Denne samtalen fungerer som et redskap til å planlegge og styre handlingene. I voksen alder brukes språk fortsatt til kommunikasjon, men vel så viktig er den indre talen som har utviklet seg gjennom barneårene. Denne indre monologen er ifølge Vygotsky selve grunnlaget for tanken og blir bestemmende for hvordan en skal forstå verden.

Mediering

Klassisk Behaveristisk psykologi forutsetter som tidligere nevnt en direkte sammenheng mellom stimulus (S) og respons (R). Vygotsky setter inn et kognitivt redskap mellom S og R. Han kaller dette for tegn. Mennesker lærer seg og erstatte selve tingen med språklige symboler i tankene. Disse symbolene gjør det mulig å tenke selvstendig og abstrakt, og er et grunnleggende redskap i prosessen med å utvikle bevissthet. «Å utvikle språket er å utvikle tankens byggeklosser» (Imsen 98, s158)

KONSEKVENSER FOR UNDERVISNING

Den proksimale utviklingssonen        

Vygotsky skiller mellom det barnet kan klare alene og det barnet kan klare med hjelp. Forskjellen mellom disse to nivåene kaller Vygotsky den proksimale utviklingssonen. Utviklingen går ifølge ham fra det sosiale til det individuelle. Oppgaver som barn i utgangspunktet bare kan løse i samspill med andre, vil de etter hvert klare å løse alene i tankene (Solerød 05). Læring og utvikling skjer da først og fremst i samspill med andre. Utfordringen blir å strukturere dette samspillet, slik at utviklingen på det indre planet blir stimulert best mulig. Konkret kan man legge opp en oppgave elevene skal erfare og løse sammen med andre. For eksempel samle inn og artsbestemme innsekter i nærmiljøet. I etterkant kan man legge opp en individuell oppgave innenfor samme tema hvor eleven får brukt og videreutviklet de erfaringer han gjorde i gruppeoppgaven. I denne prosessen vil man utvikle et begrepsapparat og en erfaring som man kan utrykke gjennom språket. Både ved å formidle videre til andre, og som en indre tale som hjelp til kognitiv utvikling. Utfordringen ved denne arbeidsformen blir å strukturere samspillet i gruppen slik at alle får gjensidig nytte av hverandre. Lærerens viktigste rolle blir å bygge stillaser rundt elevene slik at de kan klatre videre oppover (Solerød 2005)

Tanken om den proksimale utviklingssonen får betydning for måten vi undersøker elevenes evner på (Imsen 98). Man må ikke bare se hva eleven mestrer på egenhånd. Like viktig blir det å forsøke å kartlegge hvor langt han kan strekke seg i samspill med andre. I forhold til tilpasset opplæring har Vygotsky en oppfatning av at undervisningen skal være lagt på et litt høyere nivå enn det eleven mestrer. Likevel ikke utenfor det området som er mulig å beherske. Målet blir at eleven skal strekke seg ut mot den proksimale utviklingssonen. I norskundervisning for fremmedspråklige kan elevene for eksempel ha god læringseffekt ved å ha samtaletrening i grupper før de mestrer språket på et tilfredsstillende nivå. Det forutsetter likevel en lærer eller en mer kompetent veileder som kan gi dem drahjelp og korrigering. Sammensetningen og dynamikken i gruppen blir og viktig for å få god læring.

Begrepsutvikling

Vygotsky legger stor vekt på læring av abstrakte begreper. En viktig del av skolens oppgave er å utvikle et begrepsapparat til å sette ord på handlingene og dermed øke bevisstheten. Begrepet «bestemor» brukes som eksempel (Imsen 98). Barn vil kanskje først assosiere det med ord som «snill eller «snop». Senere vil man utvikle en forståelse av ordet som omfatter slektskapsforhold. Så setter man det i sammenheng med onkler og tanter og det inngår i en kontekst som for eksempel sier noe om familiestørrelse. Begrepet blir således et redskap til å gi bedre forståelse av verden og frigjør tenkingen fra de rene hukommelsesbildene.

OPPSUMMERING

Vygotsky la vekt på betydningen av språk som det viktigste redskapet i utviklingen av selvstendig tenking. Det er i samspill med og under veiledning fra noen som kan og vet mer, at barnet får de nødvendige begreper og oppfatninger som gjør det i stand til å gjøre de nødvendige sprangene i sin tenkning (Imsen 98). Sosial aktivitet, pedagogisk støtte og innlæring av kulturelle overleveringer er avgjørende for utvikling. Språket blir en egen aktivitet, og kunnskaper om et tegnsystem/ språk, vil gjøre det lettere å lære andre. I den forstand kan vi si at teoriene har mest til felles med progressivistisk tankegang.  I praktisk undervisning blir det viktig med egenaktivitet kombinert med kyndig veiledning og strukturering av det sosiale samspillet.





Kilder:

Imsen, Gunn (1998). Elevens verden: Innføring i pedagogisk psykologi (3. utg.) Universitetsforlaget.



Solerød, Erling (2005): Pedagogiske grunnproblemer- i historisk lys (2. utg.) Universitetsforlaget.